Å rekke fram ei hånd

Min spente 2.klassing tar hånden min og vi går sammen inn i skolegården. Jeg merker hun er spent og litt nervøs, hun har ikke møtt vennene sine på nesten 2 måneder. Jeg tenker at dette kan bli vanskelig, tenker at jeg mest sannsynlig må bli der til lærerinnen hennes kommer. Jeg vet hun sliter med å komme inn i situasjoner og iallefall etter en så lang ferie. Vi står forann ene lekestativet der flere av jentene i klassen hennes leker, hun holder hånden min hardere. Jeg ser på henne og ser angsten og uroen i blikket hennes. Plutselig hører vi et rop "EMILIE", den ene jenta har sett henne og er tydelig glad for å se henne. Jeg ser på Emilie og ser uroen lette litt, jenta rekker hånda mot henne.."bli med" sier hun. Emilie ser opp på meg, jeg gir henne et smil og hun slipper hånda mi for å ta hånda til jenta. Da var det gjort, angsten og uroen er byttet ut mot gjensynsglede og trygghet. Jeg står og ser på de litt før jeg går bort, forteller henne at jeg skal gå og får en hadeklem. Så lite er det som skal til, et smil og en utstrakt hånd. Vi voksne har mye å lære av barna våre!