Jeg har jo helt glemt å fortelle dere om dåpen som fant sted her hjemmefor litt siden...
Jeg var fadder for lille marco i juni, og da var så klart emilie med og ble kjempe fasinert over alt som hadde med dåp å gjøre.
Derfor spurte hun meg om vi kunne døpe dukken hennes "Astrid" helgen etter, noe jeg så klart sa ja til.
Med pappa som prest, nybakt bløtekake og gele så ble det da dåp.
Hele familien kom nypintet og med gave til dåpsbarnet.
Vi døpte henne akkurat slik de gjør i kirken og koste oss masse etterpå, akkurat som en helt vanlig dåp !!!
Kunne valgt å si nei, det ble jo tross alt en del jobb med forbredelser, rydding etterpå og i det hele tatt...men hun kom med et veldig enkelt ønske, og fordi om voksne kanskje synes at et slikt påfunn er litt "dumt", så var det ikke det for henne.
Jeg synes personlig at vi foreldre sier for mye nei, noen ganger kan man tenke seg om...hvorfor skal jeg si nei til dette ?
Jeg fikk masse utav å si ja, jeg fikk se gleden i mitt barn øyne, forventning spenning og ikke minst en koselig stund med min familie.
Også det at Emilie kan se at fordi om min mor og far ikke er kjærester så kan vi være samlet alle sammen fordi.
Jeg sier ikke at man skal si ja til alt her i verden, men kanskje si ja til ting som ikke er så vanskelig å gjennomføre?
Jeg er verdens heldigste som har en så fin og herlig familie som stiller opp på slike ting uten å tvile i det hele tatt.
Som bruker sin Fredag på å glede sitt barnebarn/oldebarn/tantebarn.
Litt ekstra kos i hverdagen :)
Min kjekke pappa
Dåpsbarnet i kjole sydd av oldemor
Den stolte "mamma"
Min vakre mamma
Min vakre mormor
gavene til dåpsbarnet
min vakre søster
Dåpskaken
