Å de levde lykkelig, i alle sine dager...

Jeg forsto noe i dag, et eller annet sted på veien har jeg mistet troen på eventyr. I det virkelige liv skjer ikke slike ting som i eventyr, det er ikke de gode som vinner, heller tvert imot. Man finner ikke bare sitt livs kjærlighet og lever lykkelig i alle sine dager. Når jeg kjenner godt etter så har jeg vel mistet for mye tro, noe har dødd inni meg. Jeg sliter litt med å finne så mye glede i livet for tiden, og jeg kjenner jeg er fryktelig sliten.

Jeg har tenkt mye og mange våken netter har det blitt. Når kom jeg hit ? Når begynte livet mitt å bli bare jobb ? Leiligheten min MÅ se shina ut hele tiden, hvis ikke får jeg ikke ro. Jeg vil se pen ut hele tiden, sminker jeg meg ikke, føler jeg meg misslykket og nå har jeg også begynt å føle meg tjukk...veldig tjukk. Alt jeg greier å se er hva jeg gjør galt, hva på meg selv som ser dålig ut, og jeg finner nye ting hele tiden. Jeg skal være en perfekt mamma, på alle mulige måter. Emilie skal ha alle de "riktige" klærne, fordi om det betyr at jeg må prioritere bort alt annet. På mandager forteller alle i klassen hva de gjør i helgene, derfor sørger jeg for at Emilie kan fortelle noe som setter meg i et godt lys.

På jobb vil jeg gjøre mitt aller beste og mere til, og jeg vil være glad, blid og hyggelig. Jeg vil at mitt gode humør skal smitte over på mine gode kolleager slik at alle får en fin dag. Jeg vil strekke meg langt slik at alle har det bra. Jeg må være lykkelig, alle må se hvor lykkelig jeg er, hvor fantastisk jeg har det...men hva er sannheten ?

Sannheten er, at jeg er mer sliten en det jeg noen gang har vært. At jeg på utsiden ser ut somom jeg er fantastisk lykkelig, men at jeg egentlig er tom. Jeg har et sørgmodighet i hjertet mitt som liksom aldri går bort, jeg føler meg hul. Når troen på dette eventyret forsvant etterlot den seg en forferdelig tomhet som jeg ikke vet hvordan jeg skal fylle.

Det vil nok gå over, men jeg tror det vil ta tid. Jeg tror jeg må begynne å jobbe med at alt ikke trenger å være perfekt. Jeg må jobbe med å bli fornøyd med meg selv slik jeg er, på alle plan. Jeg må finne ting som gjør meg lykkelig, og jeg må finne noe som gir betydning.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har Emilie i mitt liv, hun hører sjeldent etter, kan være mye sint, gi meg mye jobb...men alikavell så gir hun meg så mye mer. Hun gir meg kjærlighet, hun gir meg lykke, hun får meg til å le, hun rører meg, hun gjør meg stolt. Jeg har oppdratt et barn som er så herlig på så mange måter. Hva jeg skulle gjort om jeg ikke har hatt henne er vanskelig å si, men jeg kan ikke forestille meg et liv uten henne. Hun gir mening med livet.

Jeg er alenemamma på fulltid, jeg har ikke annehver helg fri, eller en dag i uken. Jeg har fri enkelte ferier og når jeg skal noe. Jeg har en fantastisk familie som stiller opp om jeg trenger det.
Jeg  gjør alt på egen hånd, jeg henter og bringer, husarbeid, lekser, møter, vennegrupper, trøster, steller, handler, jobber, studerer osvosv
Jeg må begynne å innse at det jeg gjør er mer enn godt nok, og at jeg kan roe ned.
Jeg må slutte å se på andre å tenke at jeg må gjøre det bedre...jeg er meg og ingen andre.

Det er en lang vei jeg må gå, og den vil nok bli krongete, men jeg må gjøre noe, hvis ikke vil jeg møte veggen i 100 km/t.

Det begynner med "det var en gang"...